Den "perfekte" malen!

La oss snakke om denne såkalte malen. 

En mal som vi alle kjenner på. Men som vi gjerne ikke tørr å snakke om. 

Den "perfekte" mal når det kommer til å være mamma. Og når det kommer til å være menneske. 

Selv føler jeg på dette. 

Selv føler jeg på at jeg til tider ikke strekker til. 

Enda jeg vet jeg gjør en god jobb. Og nære familie og venner sier at det er bra nok. Kan jeg allikevel føle at det jeg gjør ikke er godt nok. 

For en hardtabeidende mor , som vet hun gjør alt for sine barn. Kan dette være et meget frustrerende tema å kjenne på. 

Jeg VET jeg er god på det jeg gjør. Jeg vet at jeg er ustoppelig. Kan flytte fjell hvis jeg vil. 

Hvem var det som fant på denne malen anyway?

Hvem har sagt at denne personen er noe smartere enn meg og deg? 

Hvem er en annen uperfekt person til å komme å peke ut dine, mine ,"våre" uperfekte feil?

Sist jeg sjekket var det ingen fasit! 

Annet enn at du skal være et godt menneske. 

Er du det , og gjør så godt du kan, så er det mer enn bra nok!

Jeg er en fantastisk mamma. 

Jeg er hardtarbeidende. 

Jeg gjør alt for at min sønn skal føle seg elsket og trygg. 

Og er det en ting jeg kan si , så er det at det er han. 

Det finnes ikke en gutt som er mer trygg, glad, selvsikker, fornøyd og bestemt som han. Og som har alle sine behov møtt. 

Jeg har vært alenemamma og jobbet så hardt. At jeg kan si at min styrke undervurderer man ikke. 

Jeg har vært igjennom gode tider. Dårlige tider. 

Jeg har stått i mye alene. 

Jeg har vært alenemamma, og treningsmamma. Med litt hjelp fra sidemannen. Ellers har jeg gjort mesteparten av dritten selv. 

Jeg har vært borti hatefulle mennesker som ikke ønsket å se meg/oss lykkes. 

Jeg har vært borti mennesker som har dømt meg etter et lite snev av hva de har sett. Og hatt så langt ifra troa på meg. 

Har dette vært fordi jeg er en dårlig mor?

NEI!

Vi snakker sjalusi. 

Vi snakker overfladiskhet. 

Vi snakker om mennesker som tror de er bedre enn andre. Som rakker ned på andre mødre for å føle seg bedre selv. Og det er virkelig IKKE greit!

Til dere som leser dette her og føler dere truffet. Jeg håper det virkelig får dere til å tenke. 

Alle skal vi helst følge denne perfekte malen. 

Alle vil vi helst være som alle andre. 

Hvorfor? 

For å passe inn? 

Ditt sanne potensial kan ikke utvikles innenfor denne begrensede rammen. 

Hvorfor?

Fordi vi er ikke ment for å følge den. 

Vi er ment for å utvikle oss. Være den beste utgaven av oss selv. Sikte høyt. Drømme stort. Tørre og våge og feile. Reise oss igjen. Ikke gi opp bare fordi vi feilet en gang, eller noe ikke gikk vår vei. 

NEI! 

Vi er ment for å strebe etter mer. 

Vi er ment for å være den sterke og beste utgaven av oss selv. 

Dette gjelder barna våres også. 

De er ment for å utvikle seg. 

Ikke holdes tilbake. 

Hvordan skal de få utvikle seg hvis de skal være som alle andre? 

Hvem er de da? 

Vil vi ikke at de skal være den nydelige utgaven av seg selv?. Den de er ment for å være?. 

JO!

Min sønn er nydelig og unik. Akkurat som han er. 

Jeg kunne aldri funnet på å endre noe ved min sønn. Han er perfekt. 

Perfekt som han er!

Er det ikke det vi vil tenke om våre egne barn?

At de er perfekte som de er? 

At de er god nok? 

JO!

Vi må slutte å være så overfladiske. 

Vi må lære oss å se livets sanne verdier! 

Vi må lære oss og være kjærlige og gode med hverandre!

Ikke rakke ned på hverandre! 

Jeg VET jeg ikke er alene om å føle det slik. 

Jeg vet om mange som kjenner på det. Men som ikke tørr å si det , fordi hva hvis noen dømmer de? Hva hvis noen rakker ned på dem? 

INGEN sitter vi med noe fasitsvar. 

Dette er bare ting som har blitt plukket opp fra naboen. Ting vi antar er realiteten, som ikke er det. 

Hvorfor?

Fordi ingen er vi perfekte!

Vi har alle noe å lære av hverandre. 

Ingen sitter vi med det perfekte svar!

Når alt kommer til stykket så er jeg en BADASS mor. 

Jeg er hardtarbeidende. 

Langt ifra på latsida. 

Gjør alt i min makt for at barna skal ha det bra. 

Jeg vet selv hvor hardtarbeidende jeg er. 

Da finnes det ikke noe mer frustrerende enn at du kommer å tråkker på min stolthet. 

Mine følelser. 

Ja jeg har selv opplevd det. 

Ufortjent dritt som jeg ikke fortjente. Da jeg hadde jobbet rævva av meg til at jeg skulle fortjene det.

Til dere som opplever eller føler på det samme. 

VIT at det er ikke deres feil. 

Dette skyldes malen vi har blitt oppdratt å sikte imot. All feilinformasjon som daglig blir kastet mot oss. 

Sosiale medier er og forblir grunnen. 

Og mennesker som velger å hakke ned på andre fores gjerne av sosiale medier. 

Hvem har vel ikke irritert seg over disse rosabloggerne. Der alt er fremstilt så feilfritt og perfekt?, der i realiteten er tvert det motsatte. 

Her er mye av grunnen til hvorfor vi sammenlikner oss. 

Dette er trist. 

For realiteten er så mye mer. 

Det finnes så mye mer å være takkenmlig for. 

Rette fokuset mot. 

Livet er ingen konkurranse. 

Vi er ikke satt her for å prestere og dø. 

Vi er her for å leve. Være gode medmennesker. 

Lære barna våre gode verdier. 

Behandle andre som du vil de skal behandle deg. 

Jeg skriver dette innlegget med frustrasjon, for jeg kjenner mye på dette selv. 

Jeg er verdens beste mamma. Sønnen min elsker meg over alt på jord. 

Hva er det å føle seg dritt for?

Prestering. 

Svaret er prestering. 

Vi må slutte å prestere. Slutte å sammenlikne oss. Begynne å leve. 

Ikke jobbe så hardt. 

Vi er verdig kjærlighet. Vi er verdig respekt. Vi er verdig likeverdighet. 

ENOUGH with the bullshit. 

Du kjære mor DUGER!